Sosiale og mobile teknologier i ABM-sektorene

En rapport fra ABM-utvikling

6.1.1 Tilgjengeliggjøring og formidling

Posted by Anders Olsson den 12.08.09

Sentralt i dette bildet står samlingene, som i sin uraffinerte form (og etter hvert ferdig digitalisert) ikke kan brukes til formidling, i hvert fall ikke i ordets rette betydning. For samlingene er det i stedet nyttig å bruke begrepet tilgjengeliggjøring som skiller seg fra formidling. Skillet mellom formidling og tilgjengeliggjøring kan i store trekk være:

  • Formidling er fortellinger, der digitaliserte data er informasjon
  • Formidling er tilrettelagt informasjon, der samlingsinnholdet er rådata
  • Formidling er primært for et publikum eller en målgruppe, rådata er primært for den særlig interesserte, ofte en fagperson eller en med sterke faglige interesser  

Det betyr en forsterket innsats på formidling generelt og en ekstra innsats på formidling på nettet og til mobile enheter (her er viktig å forstå at mobil formidling må tilrettelegges spesielt). I tillegg må det vekkes en forståelse for hvordan sosiale tjenester kan brukes til informasjonsinnhenting, spredning og markedsføring.

14 kommentar to “6.1.1 Tilgjengeliggjøring og formidling”

  1. kjartanmuller said

    Jeg kan forstå behovet for å skille mellom tilgjengliggjøring og formidling, men har et par kommentarer:

    For det første vil jeg minne om at man i kapittel 4 begynner med å skissere en endring av internett fra formidlingskanal til kommunikasjonskanal. Da virker det litt bakvendt at man under «Veien videre» til de grader understreker formidling. Kanskje burde man tatt utgangspunkt i en tredeling: «Tilgang, formidling og samtale» el.

    For det andre impliserer et slikt skille, som her beskrevet, en nivådeling mellom profesjonelle og publikum hvor de siste skal skjermes fra informasjonsmengde og heller få fortolkede fortellinger. Dette opplever jeg som å gå i mot det som f.eks. sies under punkt 4.2: «Det må være slutt på tiden da arkiv, bibliotek og museer porsjonerte ut sin kunnskap til allmennheten som lyttende tok imot “sannheten”.» Kanskje er det nettopp tilgang man skulle fokusere på, og så se hva det kan skape av flerstemte fortellinger og samtaler?

    Jeg forstår at jeg nå kverulerer, og at dette nok bygger på at ‘formidling’ i rapporten brukes i både en litt snever forstand, forstått som tradisjonell enveis-kommunikasjon og i en bredere forstand, som inkluderer toveis-kommunikasjon og sosiale teknologier. Men jeg synes den litt diffuse bruken av ‘formidling’ er en svakhet ved rapporten, og at man kunne tjene på en mer presis begrepsbruk.

    Ellers takk for mye interessant lesning🙂

  2. Kjartans frustrasjon i forhold til bruken av begrepet `formidling´, er det lett å kjenne seg igjen i, og frustrasjonen begrenser seg heller ikke til bruken av begrepet på denne bloggen. Dette begrepet har gjennomgått store innholdsmessige forandringer innen museumssektoren de siste tiårene, og det eksisterer verken en endelig eller temporær konsensus. Ved mitt arbeidssted, Telemark Museum, opererer vi i inneværende formidlingsplan med følgende definisjon: «Formidling er ikke et fenomen eller en metode, men en foranderlig, tilpasningsdyktig og dynamisk utveksling av noe der deltagerne har en bevissthet om de andre i, og målet med, utvekslingen». Denne definisjonen rommer dermed flere punkt som er relevante med hensyn til skillet mellom formidling og tilgjengeliggjøring.

    I iveren etter å tilgjengeliggjøre eget materiale gjennom bruk av sosiale medier (som i seg er en god ting), kan museene ende opp med å legge ut mengder av bilder og tekster etc uten andre referanser. Dersom man bare ønsker kommentarer av typen «fint bilde» og «Jeg fikk en sånn av farfaren min i 1953, hva tror dere den er verdt», så er det bare å fortsette med tilgjengeligjøring. Men dersom man vil ha en dynamisk utveksling mellom deltagerne i kommunikasjonssituasjonen, og mulighet til å bringe utvekslingen opp på et nivå der deltagerne føler at de er med på noe som er større enn dem selv, så må man gå fra tilgjengeliggjøring til formidling. I en slik utvekslingssituasjon, bidrar museet med all kunnskapen de har samlet inn, ikke bare bare digitalisert råmateriale. Ved formidling har museet som deltager en sterkere bevissthet om målet med utvekslingen, enn ved ren tilgjengeliggjøring.

    Dette behøver imidlertid ikke handle om å tilpasse på forhånd, og dermed klassifisere deltagerne som profesjonelle eller amatører, men være deltagende i utvekslingen og tilpasse etterhvert. Det handler heller ikke om å la kommunikasjonen være totalt brukerstyrt og bare respondere på det den andre ber om, museet må også bidra med det vi føler er meningsfullt, og som kan løfte utvekslingen opp på nye nivåer.

    Jeg forstår at man kan påstå at dette vil brukerne greie selv ut i fra det tilgjengeliggjorte materialet, og at det derfor ikke er behov for formidlingen. Det er jeg simpelthen, og helt subjektivt, ikke enig i! En slik påstand fremstår for meg som en romantisering av brukerne og web 2.0, en romantisering som virker elitistisk, og som utelukker majoriteten. Og det betyr ikke at jeg ikke omfavner web 2.0, men at jeg ønsker et sterkere fokus på innholdet i det materialet museene legger ut på nett, og hvem det er som tar det i bruk på hvilke måter. Forøvrig er jeg tilpasningsdyktig og dynamisk, og villig til å revidere dette synet dersom noen kan overbevise meg om det.

    For meg er ikke skillet mellom tilgjengeliggjøring og formidling et skille som viser museenes vedvarende lyst til å stappe uønsket og uinteressant kunnskap ned i halsen på de som måtte stikke innom fysisk eller virtuelt, det er et skille som handler om kvalitet. Formidling er ikke farlig.

  3. plinius said

    Vektlegging av formidling er «riktigere» enn tilgangsretorikken. Men jeg foretrekker, som Kjartan, å bruke begrepet samtale heller enn formidling.

    Kulturarvsinstitusjonene står i økende grad overfor et nytt publikum – med høy utdanning, høy selvbevissthet og sine egne vurderinger av hva som er verdifullt å gjøre, oppleve og bruke tid på.

    De har annet fore enn å la seg fore …

    På Plinius skrev jeg en bloggpost om museumsformidling for en måned siden: http://plinius.wordpress.com/2009/09/27/sk-3809/. Den slutter slik: Å formidle museene på nettets egne premisser betyr å tenke allmenning, dugnad og felles arv. Det betyr å undersøke hvordan folk flest – og spesielt ungdommen – benytter nettet i sin hverdag. Det betyr å gi fra seg mye av kontrollen over presentasjonsformene – og i stedet legge bedre til rette for andres kreativitet og gjenbruk..

    I tillegg til å diskutere regler, normer, planer og prinsipper – fram og tilbake – bør vi også undersøke hva som faktisk foregår i samspillet mellom samlinger og publikum. Det er ikke nødvendig å vente på store og dyre kultursosiologiske undersøkelser (selv om de også kan ha sin verdi).

    Slipp empirien til: se på besøksstatistikken fra dag til dag – observer hvordan besøkende beveger seg gjennom museet – snakk med publikummere i ulike kategorier. Prøv også å kontakte de som ikke ser noe poeng i museumsbesøk: hva er viktig i deres verden?

    • Lars Rogstad said

      Til diskusjonen om formidling – eller samtale – og tilgang. Formidling, samtale, tilrettelegging og veileding er selvfølgelig viktig! Dette er en sentral del av vårt faglige ansvar som kulturinstitusjoner. Men vi skal heller ikke undervurdere tilgang, i betydningen «det å gjøre våre samlinger tilgjengelige» for et bredt publikum; les: tilgjengelige på nett.
      Særlig i et demokrati- og 2.0-perspektiv er dette viktig. Hvem er vi som skal vurdere hvilken del av samlingene våre som fortjener formidling eller tilrettelegging? Nei, dette skal tvert i mot brukere kunen vudere selv. «- Dette er viktig for meg!» Og det er det bare den enkelte bruker selv som kan vurdere.

      Derfor må vi også bruke mye ressurser på tilgjengeliggjøring av samlinger og arkiv, slik at brukerne selv får størst mulig tilgang til alt det spennende materialet som vi forvalter i magasiner, skuffer og skap. Og her kommer kanskje forskjellene i profesjon og bakgrunn tydelig fram – arkivmannen som vil åpne kildene for nyskjerrige og kunnskapsrike brukeres egne studier, og museumsdamen som legger større vekt på å bestemme hav som er faglig viktig og interessant? Men det beste er selvfølgelig at at vi klarer begge deler – hele tiden!

  4. […] for kvaliteten på arbeidet vårt enn faglig diskusjon? Selv har jeg postet følgende komentar: https://sosialtogmobilt.wordpress.com/2009/08/12/formidling/#comment-26 Posted in UncategorizedTags: blogg, […]

  5. […] 27/10/2009 in nettnavigering | Tags: det sosiale nettet, digital formidling, formidling, tilgjengelighet Til diskusjonen på ABM-bloggen forholdet mellom om formidling – eller samtale – og tilgang. […]

  6. plinius said

    Dette er en viktig diskusjon, både prinsippielt og praktisk, synes jeg.

    Den dreier seg egentlig om hvilke strategier vi bør følge når vi nå – over hele Europa – satser store faglige og økonomiske ressurser på å digitalisere vår kulturarv.

    Hovedskillet går, tror jeg, mellom en rask, bred og (nødvendigvis) lettvint digitalisering av samlingene i sin helhet – la oss si innen 2020 – og en smalere, trinnvis og pedagogisk og kontekstell tilrettelagt digitalisering av utvalgte deler av samlingene i samme periode.

    Vi får ikke penger til begge deler. Det har heller ingen hensikt å lage gode pedagogiske opplegg rundt alle arkiv- og museumsobjekter – det finnes ikke en tilsvarende etterspørsel blant elever, studenter, lærere, og kulturinteresserte mennesker i sin alminnelighet.

    Før eller senere – la oss si innen 2050 – vil alt vi har valgt å samle på bli digitalisert. Spørsmålet er hva vi skal gjøre i det neste tiåret.

    Dette er ikke en beslutning som bør tas av kulturarvsforvalterne – og heller ikke av en politikergenerasjon med lite kunnskap om nettets kultur og konsekvenser. Den bør springe ut av en offentlig samtale mellom forvaltere, politikere og de store brukergruppene – fra digitale ungdommer til norske lokalhistorikere – med kyndig bistand fra folk som har brukt noen tusen timer på å forstå hva som skjer når nettet omformer industrisamfunnet.

    De som hittil har drevet digitaliseringen framover, har presentert et idealisert bilde av publikum – og har brukt mye tid på å telle og måle selve digitaliseringen. Men nesten ingen har lagt vekt på å undersøke publikums faktiske interesse eller bruk av ressursene. Interessen for besøksstatistikk på nettet er helt påfallende lav.

    Se How much is much? Developing and interpreting national library visitor statistics. http://tinyurl.com/yjwnydb

    Det kulturarvssektoren ønsker seg fra publikum, er ikke penger (det har man politikere til), men oppmerksomhet. Det forvalterne hittil ikke har tatt inn over seg, er at oppmerksomhet er et knapphetsgode i den globale kunnskapsøkonomien. Dersom alle skal fortelle sin historie – hvem skal da lytte?

    Dette er det fullt mulig å vise med tall – mener jeg selv – som statistiker. Men tall overbeviser bare de som aksepterer kvantitative resonnementer. Tall er upopulære. Derfor blir kulturdebattene ofte hengende i lufta. Alle drømmer om hva de kan gjøre hvis de bare får penger. De færreste tenker på kampen om publikum – hvis alle får penger.

    Det er som på fotballkamp. Hvis alle sitter, kan en enkelt person se bedre ved å reise seg opp. Men det er ikke slik at alle ser bedre hvis alle reiser seg …

  7. plinius said

    Pluss: kravene til dyp formidling kommer til å øke. Se hva en ekspert på området forventer:

    http://museumtwo.blogspot.com/2009/10/please-dont-send-me-to-my-personal.html

    Nina Simon, som skriver bloggen Museum 2.0, har besøkt Experimentarium i København. Hun var

    «particularly interested in their new special exhibition on the brain.

    This exhibition uses RFID tags to allow visitors to save their work throughout the space–something that many institutions have been experimenting with for almost ten years now. And while the Brain exhibition has some qualities that were significantly improved over other RFID-enabled exhibitions (better scanning of the tags, more content-rich personalized welcome screens, effective timeouts if you walked away, a semi-useful group option to accommodate families), …

    it offered an output mechanism that is dated and downright frustrating: the personal webpage.»

    Og hun forklarer hvorfor. Her er det superbrukeren som forteller …

  8. Her må jeg begynne et par kommentarer bakover, og ta tak i det som jeg antar er mye av kilden til denne interessante debatten. Plinius skriver at kulturarvsinstitusjonene i økende grad står ovenfor et nytt publikum, et publikum med høy utdannelse som har annet fore enn å la seg fore. Men dette publikummet er da på ingen måte nytt ved museene, det er det samme publikummet vi har hatt i alle år. Kan hende de enkelte individene i den kulturelle eliten er skiftet ut fra de borgerne som en gang vokste opp i møblerte hjem, til oss fra rotete hjem som nå skaffer oss den intellektuelle kapitalen selv (for freidig nok regner jeg meg selv i stadig større grad som en del av denne gruppen), men det er fremdeles snakk om eliten. Og museene har jo nettopp brukt de siste tiårene på å strekke seg forbi eliten, og åpne opp for alle. Ved kun å satse på tilgjengeliggjøring, går vi tilbake til tiden da numismatisk avdeling ved KHM besto av monter på monter med mynter uten annen informasjon. Derfor føler nok mange formidlere at vi har gått i denne fella før. (Men kanskje er dette enda en uungåelig syklus som fortjener en egen Wiki-artikkel… Husk at denne syklusen fra nå av heter Amfitrites syklus!)

    For, det er dessverre ikke slik at alle deltar i den digitale dugnaden, og det er få brukere som ønsker å bestemme hva de vil se selv. Arne Gundersen skriver følgende om digitale skiller her hos ABM: ”I den vestlige verden tilhører gjerne 15 prosent av innbyggere den digitale elite, mens 25-30 prosent ikke er involvert overhodet.”

    http://www.abm-utvikling.no/bibliotek/slik-skal-bibliotekene-bygge-digital-kunnskap.html

    Jeg skal imidlertid med glede gjøre som Plinius skriver, og legge bedre til rette for andres kreativitet og gjenbruk i min museale hverdag, men museene plikter samtidig å inkludere de som ikke er så fryktelig kreative. De fleste er antagelig der ute og klikker rundt for å bli underholdt. For eksempel skriver Nina Simon i sin bloggpost ”Why are so many participatory projects focused on teens?” at ungdommen bruker nettet på sin egen sosialt svært lukkede måte, og at de ikke har noen større interesse av å besøke museer virtuelt enn de har fysisk.  

    http://museumtwo.blogspot.com/2009/10/why-are-so-many-participatory.html

    Plinius skriver også at «det kulturarvssektoren ønsker seg fra publikum, er ikke penger, men oppmerksomhet. Det forvalterne hittil ikke har tatt inn over seg, er at oppmerksomhet er et knapphetsgode i den globale kunnskapsøkonomien. Dersom alle skal fortelle sin historie – hvem skal da lytte?» Og dersom alle skal tilgjengeliggjøre arkivene sine, hvem gidder da å se på dem? Her må det være mulig å gjøre to ting på en gang. Den store massen av gjenstander i ulike kategorier bør ut i et tilgjengeliggjort format fordi det er bedre enn ingenting, men noen objekter må løftes fram med formidling. Det er for eksempel overhodet ikke interessant å se på et bilde av en seltarmsanorakk uten å få noen andre opplysninger om den. Da kan man kanskje svare at den bør kastes fordi brukerne har valgt å ignorere den, men det er bare ikke slik vi har valgt å organisere oss i verden – museene springer ut av et uttrykt behov om man liker det eller ei.

    Og når det gjelder Nina Simons besøk til Experimentarium, er det nok flere som har gjort seg erfaringen at det tross alt er samtalen som blir ført som gir kommunikasjonen kvalitet, ikke telefonen med de skinnende knappene.

    Jeg er positiv til webbens realitet, og jeg tar virkelig for meg ved for eksempel å breie meg i denne diskusjonen i full offentlighet. Men jeg ser også at vi er ganske få som fører disse diskusjonene, og som deltar i dugnadene. Det blir jammen ulidelig spennende når boken Museum Websites and Their Visitors – Information Needs dumper ned i postkassa, den er underveis fra Blackwell! I dag fikk jeg forresten Save As…Digital Memories, så resten av kvelden blir det lesing.

  9. kjartanmuller said

    Dette er jo blitt en lang og bra diskusjon, så jeg vil benytte sjansen til å utdype mitt standpunkt🙂

    Uklare begreper
    Jeg er helt enig med Christine at Web 2.0 ikke bør romantiseres. Web 2.0 er et summeord som ofte kan brukes for å dekke uklare strategier i ly av et begrep med positive konnotasjoner som framtidsrettet, grasrotvirksomhet, deltagelse, folkepåvirkning etc. Men dessverre er det slik jeg også opplever ‘formidling’ i denne sammenhengen: Et vagt begrep som kan brukes for å dekke uklare strategier i ly av et begrep med positive konnotasjoner som (i denne sammenhengen) kvalitet, trygghet, personlig kommunikasjon, ansvar/omsorg, etc.

    Tilgangsretorikk
    Jeg har ingen problemer med tilgangsretorikk. Tilgang til informasjon/data er blant det som gjør web stort og flott. Et problem her er, etter min mening, at man tar altfor lett på det med tilgang. Det er å smelle opp en søkeportal for såkalt ‘rådata’ rett fra basen uten mer mikkmakk. I NDU-rapporten understrekes det til og med at man her ikke trenger å jobbe med visuell utforming (stakkars forskere:)). Tilgang er et mye større og mer komplekst fenomen (tenk Google). Jfr. også diskusjonen når det gjelder tilgang til offentlig kartdata: http://www.digi.no/827143/ber-oslo-gi-bort-digitale-kart.

    Råvare-/verdikjedemodell
    Et annet problem med tilgang/formidling-skillet, er at det impliserer en verdikjedemodell basert på råvareforedling. Museum blir som fiskemottak for rådata, og formidling blir som foredling av råstoff fram til fiskepinner på publikums tallerken. Nå er verdikjede på mange måter en uhensiktsmessig modell når det gjelder medieproduksjon (http://pedit.hio.no/~1lektor/profile/docs/arbeidsnotat_070220.pdf). I tillegg tror jeg også at det slår tilbake på instiutsjonene, jfr. debatten rundt Formidlingsseksjonen i NDU-rapporten: Får man kniven på strupen ligger vel museenes primære ansvar i råvareleddet, og hvis man kan sende fisk til Kina for filetering, hvorfor ikke sende museumsdata til en Formidlingsseksjon for videreforedling?

    Alternativ?
    Digitalisering, digital tilgang og digital formidling bør etter mitt syn integreres klarere i en digital partnerskapstrategi, hvor partnerskap dannes med utgangspunkt i gjensidig ansvar/nytte i forhold til museenes «samfunnsoppgaver innen forskning, samlingsforvaltning og formidling». I et slikt perspektiv vil f.eks. ikke digitalisering og forskning bare handle om rådata, men også om hvordan museer kan bidra til forskerrekruttering gjennom bruk av samlingsdata i digital mediesammenheng, og forskning kan bidra til museets arbeid innen formidling, undervisning etc. på det samme området. Da vil man trenge et mye mer nyansert blikk på det med tilgang og formidling.

  10. […] en foreløpig versjon av en søkeportal for sine arkeologiske samlinger. Etter å ha deltatt i en diskusjon rundt tilgjengliggjøring av samlinger som tilhenger av bred tilgjengliggjøring, var det jo med en viss spenning jeg testet […]

  11. Først vil jeg takke for ene interessant debatt over. En ting er sikkert og det er at museer står ovenfor noen utfordringer som som fordrer akkurat slik refleksjon og dialog som ovenfor.

    Tilgjengelighet er viktig, for uten tilgjengelighet har man ingen ting å formidle. Derimot, mener jeg, og sikkert mange andre, at hva vi gjør med tilgjengeligheten av materiale er helt sentralt.

    Jeg ønsker å ta for meg blogg og hvordan tilgjenglighet kan omformes til formidling og dialog. For å illustre noen løsninger og en del utfordringer ved dette vil jeg bruke et praktisk eksempel: Holmestrand Museum.

    Holmestrand Museum er et lite privat lokalmuseum med stadig sviktende besøkstall. Vi mangler det man kaller «tiltrekningskraft», men når først folk kommer innenfor dørene så har vi relativt bra «holding power». Da jeg startet opp bloggen høsten 2009 ønsket jeg at det skulle være mer enn en webside, jeg ønsket at det skulle være et sted hvor de besøkende også kunne komme museet i møte til dialog. Så enkelt viste det seg derimot ikke å være. Selv om jeg postet innlegg med oppfordringer til å bli med på diskusjoner og refleksjon så var det i stor grad en monolog fra min side. Kulturnett Vestfold skrev en artikkel om bloggen og uttrykte akkurat det jeg ønsket at bloggen skulle være:

    «Bloggen er mye mer enn et utstillingsvindu, den er et sted å møte og interagere med museet.»

    Men hvorfor fungerte det ikke slik i praksis? Etter en del runder med meg selv og museumsfolk søkte jeg hjelp hos andre populære bloggere og kom frem til disse faktorene:

    1) Kjenn din leser!
    2) Tilgjengeligheten er ikke stor nok
    3) Museum som sannheten og ikke som samtalepartner er for sterkt etablert
    4) Blogg som sjanger er uvant for mange.

    1) Kjenn din leser. Jeg fikk tips fra en interiør-blogger om å føre bloggstatestikk over bloggen. Ved hjelp av google Analytics og StatCounter kan jeg se hvilke byer folk kommer i fra, jeg kan se hvordan de kommer over bloggen: direktetrafikk, henvisnings-sider og søkemotorer. Jeg ser hvilke ord de har søkt på for å få opp bloggen. Hvor mange lesere er det, er de nye eller er det folk som kommer tilbake. Hvilke innlegg er mest populære og hvor lang tid bruker de. Hvor går de etter de er ferdig å lese bloggen? Ved hjelp av disse gratistjeneste så gjør dette arbeidet med bloggen mer oppløftende og jeg ser enklere hva som fungerer og hva som ikke fungerer i møte met et stumt publikum.

    2) Tilgjengeligheten er ikke stor nok. Ved alle anledninger så prøver jeg nå å fremme bloggen, på medlemsmøter, samtaler med mennesker på gaten og sosiale medier. Holmestrand Museum har egen facebook-side og facebook-gruppe hvor alle får beskjed når det kommer noe nytt på bloggen. I tillegg er e-postlister på medlemmene i museumsforeningen gjøres oppmerksom på at det finnes en blogg. Linker på lokale blogger og nettsteder er viktig for å kunne bli sett. Twitter bruker jeg ikke, men det har mye med at jeg er bosatt på et annet sted enn museet, og museet ikke har åpent annet enn i sommersesongen. Jeg mener twitter er en ypperlig mulighet til å fortelle hva som skjer på museet fra dag til dag, men det krever også at det kommer noe hver dag.

    3) Museum som sannheten og ikke som samtalepartner er for sterkt etablert. Dette punktet har jeg ingen åpenbar løsning på. Jeg fortsetter å oppfordre til dialog ved spørsmål, men dette er ikke nok. Hvordan kan museer bryte ned seg selv som «sannhetsmedium» og bygge seg opp som samtalepartner? I bloggsammenheng henger dette mye med punktet under.

    4) Blogg som sjanger er uvant for mange. Blogg er en interaktiv dagbok hvor man publiserer på egen side og kommenterer på andres blogger, de andre bloggerene vil da igjen lese din blogg og kommentere der. Mange av Holmestrand Museums leserkrets bruker ikke blogg til daglig for å uttrykke seg. Man kan lese om unge jenter i 14 årsalderen som tjener 60.000 kr på bloggen sin i måneden. Dette fordi de kommer ut til sitt publikum med tema, de kommenterer andres blogger konsekvent og får da igjen nye lesere. Mange lesere gir attraktive annonseplasser osv. Utfordringene for Holmestrand Museum er her todelt: A) Hvordan vise leserene hvordan en blogg fungerer som sjanger? B) Hvordan kan Holmestrand Museum kommentere andre blogger? De fleste bloggere er privatpersoner. Hvordan kan et museum gå inn å kommentere private innlegg? I dag kommentere vi kulturhistoriske innlegg, evt innlegg med dagligdags eller dagsaktuelt innhold som kan knyttes kulturhistorisk, men flesteparten av privatpersoners innlegg har ikke dette ofte. Blogg-konseptet fungerer under prinsippet «do ut des», men hvis museumsblogger ikke kan gi kommentarer kan det heller ikke forvente å få kommentarer.

    Holmestrand Museum er et lite skritt på veien for å markedsføre seg selv, historie og lokalidentitet. Denne merkevarebyggingen er en snodig vei hvor vi ikke har kart. Nytter det? Ja, allerede gjør det det. Fem nye medlemmer, fra ingen som dukker opp på dugnad til mange dugnadslystende mennesker som tar kontakt og spør om når neste dugnad (med vafler) er. Besøkstallene på bloggen øker og på sikt vil forhåpentligvis kommentarene også øke. Vil det påvirke besøkstallene på selve museet? Det gjenstår å se..

    • Anders Olsson said

      Takk for konstruktiv kommentar.

      Jeg tror du er inne på en del veldig vesentlige ting her, og at konseptet «at lære gjennom å gjøre» (eller som det heter på engelsk «learning by doing») er viktigt.
      Vi som prøver oss ut i dette landskap, uansett om vi er privatpersoner eller institusjoner, må gjennom et prøvende og feilende utforske koblingene mellom det digitale og det fysiske, prøve å lære oss om våre besøkere (uansett om disse er digitale eller kommer til vår institusjon) og skaffe oss erfaringer i hvordan alt dette fungerer.
      Jeg tror ikke det finnes noe standard måte å gjøre dette som fungerer for alle, på men mye av det du sier er ting som alle som ønsker å prøve dette, bør ha med seg i ryggsekken.

  12. […] dette er en debatt som pågår i sektoren og som jeg selv har deltatt i tidligere. Problemstillingen er om museene i […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: