Sosiale og mobile teknologier i ABM-sektorene

En rapport fra ABM-utvikling

4.1 Nytten for abm-institusjoner

Posted by Anders Olsson den 11.08.09

”Det er ein velkjend samanheng mellom teknologiutvikling og utvikling av nye produkt, nye formidlingsmåter og metoder. Dette har også innverkning på utviklingen i kunstfeltet og kulturnæringene og har dannet utgangspunkt for en rekke nye produkter der ulike kulturuttrykk er viktige innsatsfaktorer. Særleg har informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) vist seg å ha transformerende effekt på flere samfunnsområde, og har også hatt stor innverkning på formidling av ulike kulturelle uttrykk.” (Stortingsmelding nr 22 (1999-2001), Kjelder til kunnskap og oppleving). 

Spørsmål alle institusjonsledere bør stille seg når de blir presentert for noe nytt er:

  1.  Hva kan vi oppnå med dette? 
  2. Hva vil det kreve av oss?

Hva kan abm-sektoren oppnå med å anvende verktøy som blogg, kommentarfunksjoner, eller legge til rette for brukergenerert innhold og å delta i ulike nettsamfunn?

 Et illustrerende eksempel frå Sogn og Fjordane

Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane har siden ca. år 2000 hatt kommentarfunksjoner på bilder av utvandrere til USA. Gjennom årene har det kommet inn mye viktig stoff. Erfaringene ble videreført da Fylkesarkivet for få år siden begynte å publisere bilder fra fotoarkivet etter fotografene Johan R. Døsen og Samson Brathole i Luster kommune. Svært kompetente brukerkommentarer kom inn. Fylkesarkivet hadde lite opplysninger om fotografiene og benyttet nettet bevisst for å gjøre noe med dette. Bildene ble satt inn i en sammenheng omtrent uten at de selv løftet en finger. Fylkesarkivet kontaktet også brukere og startet et formelt samarbeid om registrering av opplysninger til bildene.

Man så også at kommentarfunksjonen ble brukt til å korrigere eller utdype de billedtekstene som Fylkesarkivet allerede hadde lagt ut. Noen ganger endret Fylkesarkivet billedtekstene på grunnlag av de nye opplysningene, andre ganger ble kommentaren stående som ekstra informasjon. Etter hvert som tilgangen på kommentarer økte, ble det umulig å følge opp med redigering av eksisterende tekster. Man viste da de nye kommentarene sammen med de gamle, men gjorde det tydelig hvem som hadde bidratt med hva. 

Kommentarene ble publisert umiddelbart, men det gikk samtidig et epostvarsel til webmaster som inneholdt den nye kommentaren. Man var med andre ord ikke sikret mot at tull og tøys ble publisert, men hadde mulighet til raskt å rette det opp i etterkant. Avsender fikk straks en automatisk generert epost med en takk for opplysningene. Det er viktig å understreke at det svært sjelden kom inn upassende kommentarer.

Vi kan altså utnytte det ulike sosiale teknologiene til å samle opplysninger. Her har abm-sektoren en gylden mulighet: Sektoren sitter på enorme mengder kildemateriale, og ikke sjelden oppleves det at vi mangler dekkende metadata. En slik kommentarfunksjon er sosial teknologi i sin aller enkleste form: Publikum får muligheten til å bidra ved å sende sitt bidrag gjennom et webskjema.

Neste steg i utviklingen mot en fullverdig «sosial tjeneste» vil være å legge til rette for at personer som kommenterer innhold også kan kommunisere direkte seg imellom. Et slikt verktøy bør ikke utvikles av abm-sektoren. Her er nok den beste strategien å legge til rette for deling av lenker (widget) inn i eksisterende nettsamfunn (der abm-institusjonene også selv er deltakere). 

En annen type brukermedvirkning, er å legge til rette for at publikum selv kan merke («tagge») innhold med merkelapper som de synes gir mening. Resultatet vil bli andre kategorier og emneord enn dem vi som fagpersoner bruker i våre fagsystem (ASTA, Primus m fl.). Vi har fått en ‘folksonomi‘ (kollaborativ merking, sosial merking, sosial indeksering), i tillegg til vår egen faglig baserte taksonomi. På samme måte som i en wiki vokser det etter hvert frem en kollektiv intelligens om hvordan publikum synes det er naturlig å strukturere innholdet i institusjonenes fagdatabaser. En folksonomi skal ikke erstatte institusjonenes faglig funderte kategorier, men gi kunnskap om hvordan det er naturlig for publikum å strukturere innholdet. Etter hvert som folksonomien utvikler seg blir den en nyttig navigasjonsakse inn i institusjonenes digitale ressurser.  

Hva så med blogg? Hva kan abm-sektoren bruke dette til? 

Museum X planlegger en utstilling om 80-tallet. I stedet for at de ansatte ved museet selv setter sammen utstillingen i en (for publikum) lukket prosess, publiserer de sine tanker og ideer i bloggen sin. De er ennå tidlig i planleggingsfasen, og de vet at det de nå publiserer i bloggen er uferdige tanker.

De bestemmer seg for å be sitt nettpublikum om hjelp. Gjennom museets egen blogg inviteres alle til å komme med innspill om hvilke gjenstander som best definerer 80-tallet for innbyggerne i regionen. Bloggen fungerer som et diskusjonsforum der prosessen med planleggingen av utstillingen skjer for åpne dører. Museet legger ned en del arbeid i å svare på kommentarer og å holde bloggen oppdatert om progresjonen ved museet, men det oppstår også diskusjoner innbyggerne imellom.

Utstillingen blir etter hvert klar for lansering og innspillene de fikk gjennom bloggen førte til at resultatet ble annerledes enn museet så for seg tidlig i planleggingsfasen. Til gjengjeld er det tydelig at utstillingen engasjerer. Publikum strømmer på: De vil jo se resultatet av prosessen de var med på, og diskusjonene har ført til at 80-tallet er skikkelig ”hot” i regionen.

Poenget her er selvsagt involvering og deltagelse. Ikke så overraskende, ettersom dette er sentrale ingredienser i all god toveis kommunikasjon. Sosiale teknologier gir oss muligheten til å la «alle» delta og si sin mening på en svært effektiv måte.

Dersom abm-institusjonene utnytter de sosiale teknologiene til økt samfunnsdeltagelse og åpner opp for at folket kan kommentere, klassifisere, diskutere og dele (distribuere) lenker fra institusjonenes nettressurser inn i (lukkede) nettsamfunn, kan vi trygt si at dette utfordrer og forandrer sektorens rolle som forvalter av kulturhistorisk sannhet. Vi snakker både om demokratisering av definisjonsmakt og nye roller for institusjonens ansatte som faglige autoriteter. 

Kort oppsummert:

Mulighetene med de sosiale teknologiene i sektoren er:

  • Institusjonene kan høste ny kunnskap om sine samlinger på en effektiv måte
  • Institusjonen får muligheten til å involvere flere i institusjonens «indre liv»
  • Institusjonene engasjerer mer og flere ettersom de gir innbyggerne økt eierskap til sine aktiviteter (jfr forrige punkt)
  • Institusjonene når ut til flere målgrupper ved å bruke flere kanaler/formidlingsstrategier (husk: 1.5 millioner nordmenn har en Facebook-konto)
  • Institusjonene får fram et rikere og mer sammensatt bilde av den kulturarven de forvalter ved at kunnskapsrike mottakere også blir avsendere av metadata
  • Involveringen og deltagelsen på nettet kan føre til økte fysiske besøk 
  • Man etablerer en kommunikasjonskanal for enklere og mer direkte dialog med brukerne

Noen viktige utfordringer for institusjonene vil bli:

  • Kompetanseheving og holdningsendringer i sektoren
  • Rollen som forvalter av sannhet på institusjonenes fagfelt utfordres
  • Økt innsats knyttet til denne formen for formidling, eventuelt å slutte med noe annet

Dersom målet er økt engasjement, kunnskap og samfunnsdeltakelse knyttet til sektorens fagområder ved hjelp av sosiale og mobile teknologier, må institusjoner samtidig evalueres og belønnes ut fra hvordan de presterer på dette feltet. I denne sammenhang er for eksempel trafikkmåling på institusjonenes hjemme- eller prosjektsider som en relevant aktivitetsindikator sammen med fysiske besøk, antall utstillinger og lignende, noe som bør etableres.

Én kommentar to “4.1 Nytten for abm-institusjoner”

  1. Petter von Krogh said

    Jeg satte stor pris på å lese denne rapporten. Den gir nyttig informasjon på en måte som bør gjøre den attraktiv for svært mange også utenfor ABM-sektoren.
    Dessuten gir selvsagt bloggen her et ypperlig utgangspunkt for innspill fra flere hoder.

    Jeg er ute etter flere tanker rundt en utvida form for folksonomi; der brukerne i tillegg til metadata bidrar med digitale ressurser. Dette er jeg særlig fordi publikum i dette perspektivet ikke bare er enkeltindivider. Det hender nemlig at enkeltindividene slår sine pjalter i hop og dermed utgjør foreninger og lag hvis hovedfokus (f.eks) er nettopp innsamling og digitalisering av materiale. Det finnes også offentlige aktører som opererer innafor feltet, men likevel utafor ABM, som kunne tenke seg en slik mulighet.
    Dette brukergenererte materialet vil jeg tro at ABM-institusjonene vil ha stor glede av å kunne være beste tilbyder av, samt at det akkurat som metadata vil være et strålende supplement til insitusjonens egen samling og publikumstilbud.

    Denne utfordringen (og muligheten!) er nevnt, men ikke viet særlig oppmerksomhet i rapporten. Altså å tilby de sosiale nettbrukerne vi er så keene på et verktøy som lar dem laste opp egne digitale ressurser, og en publiseringskanal der veien til andre likesinnede, kunnskapsrike, entusiastiske osv. brukere og ABM-ansatte er kortere enn noe annet sted.
    Jeg synes forresten at rapporten er god til å løfte frem potensialet som ligger i samlingene som ABM-institusjonene besitter, men at kunnskapen som de ABM-ansatte representerer i større grad kunne vært understreket! -Hvilken verdi utgjør ikke denne kompetansen i vårt alles kjære kunnskapssamfunn! Kanskje må man jobbe litt med formen på formidlinga, men innholdet veit vi at er der!

    Så tilbake til ideen om å tilby brukerne en tjeneste som lar dem bidra med mer enn bare kommentarer og metadata. Dette kan enten løses ved å bruke «rimelig mye» offentlige penger på å utvikle noe sjæl, – eller som rapporten er innom, implementere en allerede velfungerende løsning i institusjonens nettilbud. Dersom valget faller på en slik løsning vil jeg se noen av de nevnte offentlige midlene gå til videreutvikling av produktet man har valgt. Dette er viktig at kommer frem. Hver gang noen fra det offentlige omtaler programvare som «gratis» bør de i alle fall ha tenkt seg om to ganger. Er man med på å gi utviklerne merarbeid som bruker uten å bidra med noe inn? Kan tjenestetilbyderen utnytte den informasjonen og de dataene du via ditt medlemsskap har stilt til rådighet?

    Kanskje har det offentlige Norge allerede en god politikk på å yte tilbake til utviklerne av fritt tilgjengelig programvare og dermed fellesskapet, men i så fall er man fryktelig dårlig til å skryte av det. Det er etter min mening viktig at det synliggjøres at det går penger til noen og hvor penga går hen. Slike bidrag vil uansett bare føre til anerkjennende nikk, respekt og goodwill – fra hele verden.
    Som det står å lese på Openoffice sine sider – «Me er avhengige av sponsorbidrag for å gjere dette arbeidet». Selvfølgelig er de det! Når hele KKD sitt bidrag til nevnte Open Office omtrent er mindre enn hva MS Office-lisensene koster for en middels norsk barneskole gir det kanskje et bilde på hvor langt man foreløpig har tatt vyene til Heidi Grande Røys? Her bør ABM være sitt ansvar bevisst og være ledestjerne. Dessuten, hvem er vel en vakrere fanebærer enn ABM-sektoren når det gjelder å støtte programvaretiltak som er med på å gi like muligheter for alle?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: